«Mens foreldrene mine bestandig kranglet, så hørte jeg aldri et vondt ord mellom bestemor og bestefar. De bodde i annen etasje i huset i vårt, og hvis ikke mamma laget en middag som jeg likte så gikk jeg opp dit. Da hendte det at bestemor laget pannekaker på en sånn svartovn med ringer på. Bestefar kom hjem, og så sto’n og så på bestemor som var en ferm og stor kvinne. Han så på henne, og sa: «Du, Emilie? Jeg må jo bare si det. Det finnes ikke noen som lager så god middag som deg, og den middagen du har laget i dag, den var enda bedre enn den du laget i går. Alt du gjør er godt, vet du.» Og så sier hun: «Du, skal jeg ta og lage litt kake og litt krem?» «Jo, Emilie, det må du. Men du tenker vel litt på kaloriene også?» «Kaloriene? De har jeg piska ut for lengst. Det finnes ikke kalorier her». Der i annen etasje lærte jeg mye om kjærlighet. Sånn var tonen hele veien.
Jeg kan heller ikke huske å ha fått noen fysisk kjærlighet av mamma og pappa. Ikke noen klemmer. Det eneste unntaket hjemme var de gangene bestefar gjorde det han kalte «motgang eller medgang». Da tok han den flate hånden sin og dro den nedover ansiktet mitt og sa: «Det her er medgang, Gerd.» Og så dro han hånden oppover igjen, og sa: «Det her er motgang». Og det var jo så vondt vet du! Både søsteren min og jeg stod der og grudde oss først, men det var jo litt godt også, siden det var berøring fra bestefar.
Bestemor døde dagen før jeg fylte ti, og jeg tenkte som et barn gjør: «Det blir ikke noen bursdag i morra». Det var så ekstra sørgelig, for bestefar hadde alltid overraskelser. Hver gang vi våkna på bursdagene våre så lurte vi alltid på «hva har’n finni på nå?». Til tiårsdagen hadde jeg ønska meg en sykkel. Og jeg hadde ønska meg at den skulle være grønn, og ha hvite «ballongdekker». Men nå lå bestemoren min hjemme i huset vårt, i åpen kiste. Og i sengen lå jeg og tenkte på at det ikke kom til å bli noen bursdag.
Men så, en gang utpå natta våkner jeg av noe. At det liksom er noen der. Sånn halvveis i drømme føler jeg at det er noen som kommer inn. Og så mener jeg å se noe som ser ut som en sykkel som blir satt opp mot senga mi. Jeg husker at jeg blir litt glad. Men i mørket så ser jeg at den ser beige ut! Beige var liksom det verste jeg visste! Istedet for å være glad for overraskelsen, så blir jeg i stedet liggende der og være lei meg. Men sykkelen er der altså, det er jeg helt sikker på.
Så kommer morgenen, og jeg våkner. Og hva tror du står der ved siden av senga mi? Jo, en sykkel med hvite ballongdekker, og sånn mørk kant. -Og ramma, den var grønn!
Livet skulle gå videre, til tross for at bestemor var død, viste bestefar. Og vi skulle ikke lide selv om det var sorg i huset. Den opplevelsen har blitt et kjerneminne for meg. Sånn var han.»
Les flere artikler i op.no/viilarvik
og følg