«Andre eritreere spør meg hvilken gruppe jeg tilhører. Hvor i Eritrea jeg kommer fra. Da sier jeg gjerne at jeg ikke synes det er viktig lenger. Jeg vil helst at det skal holde å bare være fra Eritrea. Da kan de jeg snakker med bli irriterte.
Det mange ikke vet er at vi i Eritrea har 9 forskjellige grupper mennesker. Noen er kristne, noen er muslimer, og så finnes det i tillegg forskjellige tolkninger av hver religion. Der nede har hver gruppe egne områder og byer, og vi omgås ikke.
Hvert år arrangeres det en festival der nede. Den varer i to uker, og dit kommer alle de forskjellige gruppene for å vise frem sin kultur. Men det har ikke noen gang vært sånn at vi har blitt kjent slik at vi kan forstå hva de har inne i seg, hvordan de tenker, eller hvorfor de gjør ting annerledes.
Når eritreere kommer til Norge finner de sin gruppe her også. Men her går det ikke an å bare være med sine egne. Her har ikke hver gruppe sin egen by. Og en gruppe er ikke verdt mer enn andre.
Så det er nesten som at vi forenes her, utenfor Eritreas grenser.
Her lærer vi om hverandre, og fra hverandre. Her gir vi hverandre muligheten til å forstå hverandre. Så neste gang noe skulle skje så kan jeg slippe å bli redd. For selv om enkeltpersoner kanskje er farlige så er ikke gruppen det i sin helhet. Nå slipper jeg å være skeptisk bare på grunn av ting jeg har tenkt eller hørt.
Jeg vet jo veldig mye mer om eritreere nå, enn da jeg bodde i Eritrea.»
Les flere artikler i op.no/viilarvik
og følg