«Jeg ser for meg et bilde av ei lita jente, som vokste opp isolert ute mot havet. I ei lita bygd med ti-femten hus, hvor den eneste adkomstveien er med båt gjennom verdens sterkeste havstrøm. Ikke før hu var blitt seksten år fikk mora mi oppleve det å være utafor bygda. Frem til da var all erfaringa hennes gudstrua fra husene der. Hun flytter derfra, finner faren min, og bosetter seg et annet sted. Men når søsteren min senere dør i armene hennes, midtvinters uten at hun kan få hjelp, så blir bønnene viktige for henne. Jeg kan forstå det.
Samtidig så jeg faren min snu ryggen helt til gudstrua. «Det går ikke an å ha en gud som tar et barn», tror jeg han resonnerte. Han orket ikke å forholde seg til det. Men samtidig var han så sanseløst snill, at han fulgte mora mi som en skygge i alle kirkemøtene hun skulle på. Men han trodde ikke på det, og det gjorde meg engstelig som unge.
Han var egentlig helt klar på at jeg skulle slippe de kirkemøtene. Men jeg ville ikke være aleine hjemme, så en gang fikk jeg bli med på et allikevel. Den opplevelsen var så sterk at den dukka opp igjen og plaget meg senere. Jeg minnes en mann som står med løftede hender og snakker til en konkret gud. Minnes hvordan han går helt opp i flammer, og forkynner den evige død for alle som hadde gjort feil. Det ble voldsomt skremmende for meg, for jeg visste jo at jeg hadde gjort feil mange ganger. Jeg hadde lurt meg til å gå på kino uten å spørre, jeg hadde gått på kaia uten å få lov til det, og vi hadde stjålet tomflasker i fjøsen til en alkoholiker, og panta dem for godterier. Alle disse tinga ble plutselig så veldig dramatiske.
Det andre er den gangen jeg som liten guttunge var ulydig, og gikk på noen fremmede veier som vi ikke hadde lov til. Det endte med at jeg falt i havet, uten å kunne svømme skikkelig. Dette har jeg bare blitt fortalt i ettertid, men da skal mor mi, som sto hjemme og vaska klær et par kilometer unna ha fått en innskytelse og lagt på sprang. I en retning som ikke ga mening før hu nådde fram og fant meg i vannet. Ikke kunne hun svømme, men hun hoppet uti og kom seg på land med meg. Ikke heller kunne hun gjenoppliving, men hu fikk liv i meg likevel. Dette ble sterkt for henne. Hu opplevde vel at hu fikk svar.
For meg ble det skremmende. En usikkerhet som fikk næring. Men det er nok en erfaring jeg har hatt som kommer med i arbeidet mitt som begravelseskonsulent. I møter med alle de ulike menneskene jeg rådfører.
Jeg har tro, men jeg er nok mest fylt av tvil. Det er den jeg bærer på, og som jeg forsøker å våge å stå for. Samtidig tenker jeg at den knallharde human-etikeren som med all styrke kan avvise enhver refleksjon ikke er noe bedre enn den predikanten som fyrer løs. Jeg tror det må være lov å være i en bevegelse mellom tvil og tro. Gudstroen er ikke alltid av det gode, og den må forkynnes på den riktige måten.»
Les flere artikler i op.no/viilarvik
og følg