Gå til sidens hovedinnhold

VI I LARVIK #117: «Det var godt at det fantes et land som kunne ta imot norske flyktninger»

Artikkelen er over 5 år gammel

«Faren min var alltid opptatt av å lese ting fra krigen, og han kunne godt snakke om andres ting, men han snakket lite om sitt eget. Ikke før han ble 92 år begynte å skrive om det. Han ble tidlig aktiv i motstandsarbeid. Sammen med noen kamerater startet han trykkingen av en liten avis. De tegnet og trykket plakater med politisk budskap som de hengte opp rundt omkring i byen, og hovedsentralen var på fars gutterom på Langestrand. For ikke å bli avslørt av kjente unnlot de å kjøpe det de trengte til produksjonen i Larvik. Far syklet i stedet til Sandefjord for å handle.

Men etter en vellykket aksjon mot et nazi-møte i Munken ble livet brått helt annerledes. Det ble sagt høyt av tyskerne at de var på sporet av de som hadde hengt opp plakatene, og at de ville få sin straff. Da far så hørte skritt i grusen foran huset en kveld, skritt som ikke hadde noe der å gjøre, ble han så skremt at han tok avgjørelsen om å flykte.

Tidlig en morgen står altså en 19-åring alene på Larvik stasjon. Herfra tar han toget til Horten, ferja over til Moss, deretter tog videre til Halden, hvor hjelpsomme mennesker tar ham imot og vil hjelpe ham videre. Får bo hos dem mens de legger planen videre. Han skal ro alene over Iddefjorden i en pram.

I mørket blir han ført ned til fjorden. «Du ser lyset der borte. Du ror over dit.»

En tysk patruljebåt holder oppsyn med fjorden, på utkikk etter flyktninger som forsøker å ta seg over til Sverige. Det er avgjørende at han ror på riktig tidspunkt, akkurat i det patruljebåten kjører utover. Iddefjorden er lang, og timer han det riktig kan han få nok tid til å komme seg i sikkerhet før den tyske båten snur igjen ytterst i fjorden.

Han tar årene fatt. Det er kjølig i luften, stup mørkt, og han ror for livet mot lyset på motsatt side. Han har ikke hatt så mange ord når han beskriver den turen. Men han var redd. Da han når bredden på andre siden har han rodd i drøye tjue minutter. Der gjør han som han har blitt fortalt og går opp til et huset med lys i vinduene, presenterer seg og sier at han er en flyktning fra Norge. De slipper ham inn, og lar ham få sove. Han er i Hälle i Sverige, og han er reddet!

Det var godt, tenker jeg ofte, at det fantes et land som kunne ta imot norske flyktninger. Det var godt at grensen ikke var stengt. Godt at det fantes hjelpsomme mennesker og en pram som kunne bringe far i sikkerhet.

Når jeg ser på Dagsrevyen at disse bygningene som skulle tatt i mot flyktninger brenner… Da får jeg assossiasjoner til andre verdenskrig, altså. Det gjør jeg. Det er rasisme, og det er heslig.»

Les flere artikler i op.no/viilarvik

og følg

Vi i Larvik på Facebook

Kommentarer til denne saken

Kommentarfeltet er stengt. Det åpner igjen klokken 07:00.