Gå til sidens hovedinnhold

VI I LARVIK #81: – Jeg ville fortalt min egen historie

Artikkelen er over 6 år gammel

«Drømmen min var å undervise i historie. Å bli professor. Det er over tretti år siden nå, men hver gang noen snakker om historie, eller det er historieprogram på tv så sperrer jeg øyne og ører opp. Jeg tror faktisk at vi var de aller første asylsøkerne i Larvik, og når vi kom hit så vet jeg nå at jeg kunne valgt å ta opp lån og forsvart studiene mine fra Jugoslavia. Men jeg grep sjansen til å jobbe istedet, slik at vi visste at vi hadde litt penger hvis hadde måttet forlate Norge også.»

«Jeg har vasket. Jobbet fem-skift. Jobbet på «Impregneringen». Drømmen min om å bli doktor i historie ble knust, men jeg er veldig glad på vegne av barna mine. Glad for at kona mi og jeg ofret oss. Vi har etablert oss godt i et land der vi kan bidra med noe positivt. Og nå har barna mine fått gode utdannelser. En jobber i barnehage, en er advokat, og en er lærer.»

«Hvis du kunne undervist en historietime for en skoleklasse i Larvik, hva ville den handlet om?»

«Jeg kunne fortalt om Jugoslavias historie, eller Illurene, men det kan man også lese om i bøker eller på internett. Jeg ville heller fortalt min egen historie. Om tiden i Jugoslavia, om hvordan vi kom hit til Norge, og de tretti årene her. Jeg er et levende menneske som kan fortelle hvordan det er å ha arbeidet siden man var seks år. Ikke fordi foreldrene mine tvang meg, men fordi man måtte det for å overleve. Jeg har opplevd mye som er grusomt. Ting som har skjedd her, midt i Europa. Og slik kan det plutselig bli hvor som helst. Jeg har opplevd det. Jeg kan fortelle om det.» 

«Jeg ville fortalt at ingen ting i verden blir servert deg gratis. At du må kjempe.»

Les flere artikler i op.no/viilarvik

og følg

Vi i Larvik på Facebook

Kommentarer til denne saken