Gå til sidens hovedinnhold

VI I LARVIK #88: «Perlin og dagvelgerne»

Artikkelen er over 6 år gammel

«I dag fikk vi en telefon fra kontakten vår, som sa: «Gratulerer, dere er blitt oldeforeldre!» Først misforstod jeg, for det kom litt brått på, men hun fortalte igjen at «nå har barnebarnet deres her nede fått sin første jente». 

«Jeg husker det jo veldig godt. Vi har bilder av det også. Mannen min og jeg hadde vært en uke på en misjonærstasjon i en bitteliten landsby på vestkysten av Madagaskar. Hos en norsk misjonær som het Laila. Det var blitt avreisedag, og vi skulle til å sette oss i den overlessede bilen for å kjøre til en større by der vi skulle fly fra. Men da vi skal dra så sitter det to menn utafor døra og venter på at vi skal komme ut. De to forteller om et lite barn, bare fire dager gammelt, som må miste livet hvis ingen tar seg av det.» 

«I Madagaskar er det dagvelgere, medisinmenn eller trollmenn som velger dager som de mener er en ond dag. Alle som blir født på den onde dagen mangler livets rett. De får ikke lov å leve opp. Menneskene er veldig redde for ikke å følge instruksen fra trollmannen. For skjer det en ulykke i landsbyen etter dette, uansett hva, så er det foreldrene som lot dette barnet vokse opp som får skylden for alt. Foreldrene dreper ikke barnet direkte, men de kan legge det i sola, i en maurtue, eller ute hos oksene.» 

«De to mennene som kom til oss var barnets far og bestefar, og de hadde i to dager rådført seg med barnets oldefar. Der nede er det enda sånn at det er de gamle som veit, og oldefaren hadde sagt at hvis barnet kunne leveres til noen som bodde lenger vekk enn det trollmannens makt rekker, da kunne det få leve. Misjonæren vi bodde hos hadde da tatt i mot kanskje tjue barn allerede, som hun hadde fått omplassert. Og vi hadde sett hvordan kronene hun hadde, ble brukt både på forsiden og baksiden, og hvor inderlig de kom til rette de pengene som hun hadde. Så vi hadde sagt til henne at vi gjerne ville bidra med noe.» 

«Vi utsatte avreisen til dagen etter, og dro for finne barnet. Det var omtrent to mil uten vei, over sand, og jeg husker vi måtte bøye oss under lave grener når bilen kjørte under trær. Så kom vi til slutt fram til verdens aller minste landsby, og gikk opp til det aller minste huset i denne landsbyen. Der sitter den lille ungen i bestemors fang. Så begynner diskusjonen mellom misjonæren Laila og bestemoren. Da ser vi at også moren sitter der, med tåregrimer nedover. Hun sier ingen ting. Bare sitter med et helt lukket fjes. Laila forklarer dem at hvis vi skal ta ansvar for barnet så må det gjøres ordentlig. Da må det skrives på papir. Så begynner hun å notere. Den natta så ligger hun mellom oss i dobbeltsenga nede på misjonsstasjonen, den lille mørke saken.»

«Laila fant en mamma til henne. En kvinne som het Perla, som hele sitt liv hadde ønsket seg en datter, men som ikke hadde noen mann. Hun var 48 år, men ble mor den dagen, og gjorde en liten dans av glede for det. Hun syntes det var fantastisk å bli mamma. Og vi rakk å døpe ungen før vi reiste. Gudstjeneste satte de i stand til og med. En time for tidlig. De bare kimet i klokkene, så kom folk. Og ungen fant de fram dåpsklær og hvite luer til og alt det der som hører med. Og jeg bar ungen til dåpen. Hun fikk navnet Perlin, som betyr «den lille perla»». 

«Vi har hjulpet de to økonomisk siden da, med månedspenger. I dag er Perlin blitt tjueto.»  

«Hva tenkte dere da dere fikk den telefonen i dag? Om at dere er blitt «oldeforeldre»? Det første en tenker er jo at en sirkel på et vis er sluttet? At dere har fått til noe?»

«Nei, vi er litt for redde for at det kan være noe som har skjedd. Det kan virke som det har det. Med Perlin. Laila, som nå er pensjonert, hadde spurt adoptivmor Perla om hun visste hvem faren til barnet var. Da hadde hun svart at hun ikke ville vite det.» 

«Det er så vanskelige forhold der nede. De har ingen prevensjon og lite informasjon, og mennene der nede er veldig mektige i forhold til kvinnene. Disse dråpene vi gir, de betyr noe for enkeltpersonene, men det monner ikke uansett hva du gjør. Om du selger huset og gir dem alt. Det monner ikke.»

Les flere artikler i op.no/viilarvik

og følg

Vi i Larvik på Facebook

Kommentarer til denne saken

Kommentarfeltet er stengt. Det åpner igjen klokken 07:00.