Gå til sidens hovedinnhold

VI I LARVIK #96: «I år pratet vi sammen, takket være barnebarna våre.»

Artikkelen er over 6 år gammel

«Før var jeg nesten redd for å være her på hytta alene. Jeg har hatt flere ubehagelige episoder, og særlig med en mann som kom og sa at vi bare måtte vite at vi hadde ikke noen rettigheter her. At vi bare eide hytta, og ikke resten av øya. Jeg syntes måten han gjorde det på var skikkelig ubehagelig. Det var noen som syntes at vi tok for mye plass her, og gjorde det helt tydelig for oss. Det gjorde meg både redd og frustrert.»

«Etter det så trakk vi oss litt mer tilbake. Og jeg har ikke sett ham på mange år. Men nå i sommer traff jeg ham igjen. Han er en eldre mann nå, og jeg en eldre dame. Men i år pratet vi sammen, takket være barnebarna våre.»

«Yngstemann på seks år er ikke så flink til å svømme på dypet, så han har fått sår på magen fordi han kræsjer med steiner på bunnen. Jeg vet ikke om det var dét barna begynte å snakke om, eller om det var noe han hadde funnet og puttet i bøtta si som han ville vise fram.»

«Først var jeg avventende, men så ble det en samtale som jeg hang meg på. Plutselig pratet vi sammen, istedet for å gå sånn å skule og synes at det var ubehagelig, sånn som vi gjorde før. Barnebarns spontanitet og glede og positivitet kan løse opp på fordommer.» 

«Det å møte ham nå var jo helt greit. Helt fint. Det var til og med litt hyggelig.»

«Etterpå så sa jeg: “Var det virkelig han?»

«Nå synes jeg jo han er en ålreit fyr.»

Les flere artikler i op.no/viilarvik

og følg

Vi i Larvik på Facebook

Kommentarer til denne saken