Arild Lund (82) kom inn i formannskapet for Høyre da han var 27 år gammel. Der satt han fra 1968 til 1972, mens Hans Huseby Hem var ordfører.
Arild Lund var varaordfører fra 1971 til 1975, og ordfører fra 1980 og fram til kommunesammenslåingen mellom Stavern, Tjølling, Brunlanes, Larvik og Hedrum i 1988. Han ble også den første ordføreren i «storkommunen» Larvik fram til 1991. Han fortsatte på Stortinget fram til 1997.
ØP møter Arild hjemme hos ham selv for å prate om strandsonen. Han åpner med å fortelle at han aldri var «stri» når det kom til bygging i strandsonen – og mener at hans forgjengere heller ikke var det.
– Viksfjord var utsolgt
Vi spør Arild Lund om når han mener at nedbyggingen av strandsonen i hovedsak skjedde, og hvordan det skjedde.
– Vel, Viksfjord var utsolgt da jeg begynte i politikken på slutten av sekstitallet. Du kom ikke ned i fjæra i Viksfjord lenger, sier han.
Han mener årsaken var at gårdeierne i området hadde solgt ut parseller i perioder når de trengte penger, og at verken lovverk eller kommunen hadde vært til hinder for at nedbyggingen kunne skje. Han snakker om liberale Senterparti-ordførere, og om at nedbygging i hovedsak ikke var et tema.
– Arbeiderpartiet var vel de mest konservative. Ordfører Huseby Hem var konservativ og nøye med hva som skjedde, også i strandsonen. Det var han som tok initiativ til den første delgeneralplanen for Torsøyhalvøya, og det gjorde han for å begrense byggingen der, sier Arild.
– Hvordan forholdt de politiske partiene seg videre – var det slik at Arbeiderpartiet fortsatte å beskytte strandsonen?
– Hehe, nei. Det var veldig fredelig hos oss i Tjølling. Når det kom til spørsmål om nedbygging av strandsonen da hindret de det ikke. Dersom du ønsket å bygge hytter, ja da regulerte du for hytter og bygde ut. Det var ikke noe vanskelig. Det var ikke egentlig et diskusjonstema i min tid som politiker i Tjølling, sier han.
Tillot utbygging
Arild Lund sier at selv om hyttebyggingen skjedde før hans tid, så var også han selv «raus og liberal» når det kom til å gi dispensasjoner – og at resten av kommunestyret i Tjølling som oftest var enig med ham:
– Vi var ikke så strenge som folkene i Oslo, som skulle føre så stramme bestemmelser. Dersom folk ønsket å bygge ut hytta si når den allerede var bygd, var det greit. Hyttene som lå der var som oftest ganske små, og vi lot dem gjerne bygge på med noen kvadratmeter til.
Enige om å sikre strender
Arild Lund mener at nedbyggingen kunne truffet både Tjølling og Brunlanes mye hardere enn det den har gjort.
I 1948 behandlet Tjølling herredsstyre et skriv fra Oslofjorden Friluftsråd, der rådet selv tok initiativ til at kommunene skulle forsøke å erverve et belte på 50 meter strandlinje. Forslaget ble vedtatt, men ble endret til å ikke gjelde hele kommunen, «da en mener dette vil medføre unødige ulemper», heter det i vedtaket.
Politikerne ble enige om at Gon, Hvittensand, Ula og Sandvika ved Kjerringfjellet allerede var ansett som sikret, og de ble enige om å forsøke å etablere tilsvarende avtaler for Saltverket, Bjønnesstranda, Malmøya, Hoppøya, Skratteskjærstranda, Kongsbakke «og et par andre steder».
– Gamle Jacoby gjorde mye
Arild påpeker at arbeidet til Oslofjorden Friluftsråd skjedde før hans tid i politikken.
– Gamle Henry Jacoby ordnet det slik at områdene rundt Ula badestrender ble overtatt. Kjøpt fra private, eller så ble det inngått avtaler som fortsatt gjelder. Dette gjorde han som leder i Ula vel og Oslofjorden friluftsråd, sier han.
Den erfarne politikeren mener at arbeidet som Henry Jacoby la ned, var veldig framsynt.
– Det ble også gjort avtaler der Sandefjord, Larvik og Tjølling gikk sammen og ervervet områder. Sandefjord hadde jo interesser, da det var mange sandefjordsfolk som var i Ula og nedover den veien, sier han.
– Fritt og greit i Sandefjord
I Sandefjord var situasjonen en annen, minnes han:
– I Sandefjord var det fritt og greit. Slik var det også på Nøtterøy og Tjøme. Der skjedde nedbyggingen over alt, forteller han.
I årene da han var aktiv i politikken i Tjølling mener han at politikerne og administrasjonen i Tjølling identifiserte seg mer med Hedrum enn med Larvik, Stavern og Brunlanes.
– Jeg var ordfører samtidig som Bjørg Holmsen var i Brunlanes. Hun var nok mye mer restriktiv i spørsmål om bygging i strandsonen enn det jeg var.
– Hindret av lovverket
Arild Lund sier at norske politikere lenger har kjent til svenske politikeres forhold til strandsonen, og mener at Norge lå etter svenskene.
– De gikk mye hardere til verks, og veldig tidlig. Vi så at det var mye strammere der. Sett med dagens øyne så hadde det jo ikke vært negativt om vi gjorde litt mer som svenskene, sier Arild.
– Hva hindret de norske politikerne, mener du?
– Lovverket. Det var ingen tydelige regler som sa at det ikke var lov til å bygge der, og i min tid var det ingen som sa at man ikke kunne gi dispensasjoner. Jeg tror at en strengere praksis på et mye tidligere tidspunkt kunne gjort at allmennheten hadde hatt mer glede av strandsonen i dag, sier han.
– Vi var rause, legger han til.
Rausheten fulgte med videre inn i «storkommunen» Larvik, og fram til Arild Lund gikk av som ordfører i Larvik kommune i 1991.
– Årene etter kommunesammenslåingen var litt av en periode, og vi hadde mer enn nok med å bygge opp organisasjonen sammen. Vi tenkte nok ikke så mye over hyttedispensasjoner den gang, sier han.
– Når du går i fjæra i dag, tenker du at denne praksisen var grei?
– Nå går jeg ikke så mye i fjæra lenger, men jeg skal innrømme at det ikke alltid har vært trivelig å gå gjennom hytteområdene. Som oftest har jeg gått turer på våren og høsten når det ikke er folk på hyttene, og da har jeg ikke kviet meg for å sette meg på hyttetrappa til noen andre og drikke kaffe, ler han.