FREDAG 27. september gikk 51 frilufts- og naturvernforeninger ut og sa et samstemmig nei til utbygging av vindkraft i grensetraktene mellom Vestfold, Telemark og Buskerud.
Sist onsdag skrev Robert Kristen Meinich et leserbrev i ØP, der han stilte spørsmål ved om det er riktig å si nei til vindkraften, i lys av den pågående globale oppvarmingen.
Meinichs utspill er både relevant og godt begrunnet. Det er liten tvil om at klimaendringene er en av de største truslene vi står overfor. Den er likevel ikke den eneste. Naturmiljøet er truet på mange forskjellige måter, og de fleste av dem skyldes menneskets overforbruk av ressurser.

PARALLELT MED økende fokus på klimakrisen, har andre, store miljøutfordringer blitt skjøvet i bakgrunnen. Det er helt tydelig vanskelig for folk flest å forholde seg til «konkurrerende» problemstillinger.
I november i fjor presenterte WWF Verdens naturfond «Living planet report 2018», som slo fast at verdens bestander av ville dyr er blitt redusert med gjennomsnittlig 60 prosent på bare 40 år.
I vinter ble offentligheten også kjent med en rapport basert på 73 studier globalt, som konkluderte med at 40 prosent av alle insektarter er i tilbakegang. Den totale mengden insekter faller med 2,5 prosent årlig, noe som kan bety at insektene har forsvunnet helt innen et århundre. Hvis insektene forsvinner, vil alt annet liv forsvinne.
6. mai slo FNs naturpanel fast at aldri i menneskets historie har utryddelsen av artene foregått så raskt som nå. I gjennomsnitt er 25 prosent av alle arter truet av utryddelse. De siste 50 årene er arealet urørt natur halvert.

HVORFOR FORSVINNER så naturmangfoldet? Den desidert viktigste grunnen er det som kalles arealendringer, altså fysisk naturødeleggelse av natur: industrielt jord- og skogbruk, bygging av bolig- og hyttefelt, energianlegg (inkludert vindkraftanlegg), gruver og veier. I følge miljøstatus.no, er nesten 90 prosent av Norges 2355 truede arter, truet fordi leveområdene deres blir ødelagt!
Det er altså ikke først og fremst forurensning og klimaendringer som fordriver artene – foreløpig ¬– det er summen av alle menneskelige inngrep i naturen.

UTARMINGEN AV naturmangfoldet skjer ofte i det små. Hver gang en kommune godkjenner utfylling i et våtmarksområde, nye småbåthavner langs kysten, eller nye hyttefelt i fjellskogen, går stadig mer tapt. Dette skjer bit for bit, år etter år. Argumentasjonen synes å være den samme hver gang: «Slapp av, det er jo bare et lite inngrep. Det er mye natur å ta av.»
Robert Kristen Meinich argumenterer med at vindkraften bare vil berøre 5 prosent av Norges areal. Det høres lite og uskyldig ut. Miljødirektoratet har imidlertid beregnet at hele 40 prosent av de planlagte vindkraftområdene vil ligge i det som i dag er urørt (inngrepsfri) natur.

EN REKKE natur- og friluftsorganisasjoner har beregnet at vindkraften fram mot 2030 vil beslaglegge rundt 2000 kvadratkilometer – et område på størrelse med Vestfold. I tillegg kommer driftsveier tilsvarende Norge to ganger på langs, som vil skjære seg brutalt gjennom landskapet.

FOR Å ta vårt eget område, som omfatter bl.a Skrimfjella, Vindfjelltraktene og høydedragene nord for Farris og øst for Lågendalen, så er det her vi finner noen av de mest intakte naturområdene i vår region. Det er på høydedragene vi finner de største områdene av gammel naturskog. Her finnes også en rekke sårbare arter som har gått sterkt tilbake. (Se gjerne vår rapport, som dokumenterer dette i detalj.) Nettopp fordi vi mennesker har ødelagt så mye allerede.

DET FINNES ikke én enkelt løsning på miljøkrisen. Menneskeheten må trolig redefinere hele sin måte å bruke og forbruke naturressurser på. Derfor kan vi heller ikke «redde kloden» ved å ødelegge enda mer verdifull natur.