Idet vi går inn i et nytt år, kjenner jeg at jeg har et ønske til våre folkevalgte; vis andre respekt, og vær nøye med retorikken deres.

Å være folkevalgt må være en krevende jobb, og jeg har stor respekt for alle som bruker av sin tid og sin kapasitet til å sette seg inn i dette store havet av saker, smått og stort. Jeg er takknemlig for at dere står i stormer, tar valg på vegne av oss alle, og engasjerer dere for fellesskapets beste.

Jeg har fulgt deler av det politiske og administrative liv i kommunen vår gjennom mitt engasjement som frivillig. Og jeg vet at det er mange, både folkevalgte og ansatte som gjør en grundig og god jobb. Jeg ser og hører imidlertid også at retorikken kan være temmelig spiss og hard, og jeg undres; er vi egentlig tjent med det?

Er vi som felleskap tjent med at det brukes karakteristikker og formuleringer som etter mitt syn går over grensa for det som er høflig og respektfullt? Hvilken hensikt tjener det å snakke nedsettende om andre, kontra å framsnakke sine egne gode saker?

Jeg fikk selv et relativt ufrivillig fokus i høst, fulgt av debatter og retorikk. Hvorvidt man er enig i sak er en ting. Å få beskyldninger rettet mot seg i et fora som er offentlig, opplevdes tøft.

Det får meg til å tenke: det er sikkert ikke noe lettere å være ansatt i administrasjonen og møte sånt, ei heller kan det være like lett for alle politikere? Uansett hvor "tykkhuda" man blir, må det prege hvordan man beveger seg i det offentlige rom, det være seg digitalt eller fysisk.

Jeg spør meg om ikke dette kan virke begrensende og hemmende på saksbehandlere som blir redde for å gjøre feil, for så å få kjeft, eller på ferske politikere som inntar en talerstol for første gang? Er det ikke sånn at vi ved å innføre et respektfullt ordskifte snarere opplever at folk får trygghet til å tenke selv, ta initiativ, vise åpenhet og påta seg verv og utføre en god jobb?

Som en slags bivåner til dette, der jeg prøver å trå riktig i møtet mellom administrasjon og politisk liv i Larvik kommune, og der jeg opplever at det blir et økende fokus på medvirkning, frivillighet og folkehelse, slår det meg at et fruktbart og gjensidig respektfullt samarbeid alltid er å foretrekke. Også når man er uenig.

I tillegg tenker jeg jo at det er fint om de som er mest synlige i media og det offentlige ordskiftet går foran som gode eksempler for våre barn. Vis dem at det er helt greit å være uenige, og at det ikke er nødvendig å sparke retorisk for å få fram sine synspunkter.

Selvfølgelig forstår jeg at det kan være vanskelig. At man blir følelsesmessig engasjert. At ordene løper av gårde. Det er menneskelig. Like menneskelig som å si unnskyld. Et ganske så magisk ord.

Jeg er selvfølgelig klar over at dette er et gjentagende tema, både i Larvik og andre steder. Det betyr imidlertid ikke at man skal gi opp. Derfor min bønn: Vis hverandre respekt. Vis respekt for ansatte i kommunen og for andre som engasjerer seg.

Kanskje det vil gjøre det lettere å stikke hodet fram også for kommende politiske stjerner eller administrative ledere?