«Jeg hadde ikke vart i 10 minutter før jeg hadde løpt hylende ut av porten og aldri kommet tilbake,» skriver bloggeren Peter Kihlman om å jobbe i barnehagen der han selv har to barn.

Likevel overlater han barna sine der. Hver eneste dag.

Kihlman, som blogger under navnet Pappahjerte og har 10.000 daglige lesere, skriver videre:

«Noen ganger tenker jeg at jeg kunne jobbet i barnehage. Bare leke dagen lang og lese bøker, lage brødskiver, gå på tur i skogen og ha det gjevt – det høres jo ut som drømmejobben!

Men da jeg leverte barna i dag, litt sliten og groggy, og ble møtt av lydnivået fra et tosifret antall unger som alle tror de er på rave party... Med leking, slåssing, hyling, roping, gråting, krangling, latter, maling, tegning, ting som går i bakken, trommehinner som vrenger seg i sorg og den konstante bakgrunnslukten av bleier med innhold. Da tenkte jeg..

De folka som jobber der, dag ut og dag inn (...) fortjener seriøst 7 millioner i lønn og 100 sykedager i året! Jeg hadde ikke vart i 10 minutter før jeg hadde løpt hylende ut av porten og aldri kommet tilbake.»

 

Greit for barna, men ikke for deg?

Det er fint at Pappahjerte unner barnehageansatte høyere lønn. Det er jeg ikke uenig i.

Og det er helt greit ikke å ønske å jobbe i en barnehage. Det er heldigvis ikke for alle.

Men det er måten han beskriver barnehagen og forholdene han blir møtt med jeg reagerer på.

Pappahjerte, blir du virkelig møtt av «slåssing, hyling, roping, gråting, krangling og ting som går i bakken»?

Og opplever du «en konstant bakgrunnslukt av bleier med innhold»?

Hvis dette er tilfelle – hvordan tror du barna dine synes at hverdagen deres er?

Du skriver at du selv ikke hadde vart i 10 minutter før du hadde løpt hylende ut av porten.

Unner du barna dine å tilbringe dagen under slike forhold, når du selv ikke hadde holdt det ut?

Pappahjerte skriver at de ansatte fortjener 100 sykedager i året. 

Det tenker jeg at enhver arbeidstaker bør ha, dersom de må jobbe under forholdene du beskriver.

Send inn klage

Dersom det Pappahjerte beskriver er reelt, så sier det mer om barnehageledelsen og de ansatte enn om det å jobbe i en barnehage generelt.

Selv har jeg aldri jobbet i en barnehage, men jeg har vært barnehagemamma i seks år nå.

Og det jeg har sett og opplevd de mange gangene jeg har vært innom, er heldigvis forhold langt ifra det du beskriver. 

Jeg kan medgi at trommehinnene mine har «vrengt seg i sorg» av støynivået fra barn. Men det er på hjemmebane. Aldri i barnehagen. 

Faktisk er lydnivået og stemningen der slik at jeg helst ikke vil «løpe hylende ut porten» så fort som mulig, men heller sette meg ned og slå av en prat.

Selv om jeg ikke har vært vitne til så mange konflikter, så vet jeg at de oppstår. På daglig basis.

Men de stoppes og løses opp før det blir krangling og slåssing.

Og vond lukt? Selvfølgelig har jeg kjent det i barnehagen. Men bare tidvis, ikke konstant.

Jeg blir med andre ord møtt med forhold som man forventer på en hvilken som helst arbeidsplass.

Blogginnlegget til Pappahjerte er ment som en hyllest til barnehageansatte, og jeg ser at han får ros og takksigelser fra barnehageansatte som setter pris på anerkjennelsen.

Pappahjerte, vanligvis har jeg sansen for innleggene dine. Jeg opplever deg i stor grad som barnas venn og du skriver med et stort, varmt og humoristisk pappahjerte.

Men i dette tilfellet synes jeg at du har bommet med enten beskrivelsen eller med valg av barnehage (jeg holder en knapp på det første!)

For meg blir innlegget ditt en hån mot barnehagen. Ikke en hyllest.