Bybloggen: Skolens mest brukte jugebok skrotes

Slik blir det: Melding til læreren skrevet av min snart 100 år gamle mor. Dette drømte vi ikke om på 60-talet.

Slik blir det: Melding til læreren skrevet av min snart 100 år gamle mor. Dette drømte vi ikke om på 60-talet.

Artikkelen er over 2 år gammel
DEL

MeningerJeg skjønner at den gamle, gode meldingsboka skal ut av skolen. Nå skal fravær, glemt gymtøy og fri fra gymen av vanlig grunn inn i det digitale systemet, og den grønne boka inn i arkivet for evig og alltid.

Da er det ikke rart det dukker opp noen minner fra den gang man mer enn noe hadde ønsket meldingsboka dit pepper'n gror.

«Nils-Erik var uroleg i timen i dag og måtte sitja på gangen i kristendomstimen». Det var ikke stas å komme hjem med en sånn beskjed. Meldingen skulle ha underskrift og returneres umiddelbart.

Det ble garantert bråk, og med min mors sirlige skjønnskrift var umulig å forfalske. I tillegg visste jeg at andre som hadde klart å forfalske foreldrenes underskrift, var blitt tatt i ettertid når andre meldinger skulle skrives i boka.

Jeg er født før skolemelka så dagens lys, og ble utstyrt med melkeflaske i plast som skulle drikkes fire timer etter den var tatt ut av kjøleskapet. Det sier seg selv at den gikk i vasken. Men en liten lekkasje i ransellomma der meldingsboka lå, var et bra triks. Å skru blekkhuset litt skjevt på, kunne også virke. Da ble lærerens skrift uleselig, og sjansen for å kunne rive ut et par sider var til stede.

Det vanligste trikset var å «miste» meldingsboka. Da kom meldingene fra læreren på et ark, og muligheten for at han glemte å be om å få se underskriften et par dager senere kunne forekomme.

Jeg valgte melk.

Det var som å pisse i buksa for å holde varmen.

Det virket som det skulle i starten. Meldingsboka ble klissete, og flere av sidene i boka klistret seg sammen. Effekten var på et vis oppnådd, og meldingene både om at «Nils-Erik var ikkje bra i går, og difor heldt seg heime» og den om at «Nils-Erik var kvalm i går og fekk ikkje skrive stilen» ble uleselige og revet ut av den klissete boka.

Men gamle melkeskvetter i en skairansel gjennom noen varme maidager, er dårlig match. Lukta ble etter hvert uutholdelig både for gutten som skulle ha den på ryggen og for miljøet rundt. Mor hadde ikke råd til å kjøpe ny, og løsningen ble å arve en rosa ransel etter søskenbarnet mitt.

Den lukta ikke sur melk, men holdt på å ta livet av meg av helt andre grunner.

Artikkeltags