Mann ( 34 ) og Grandkvartalet

Jo Roald Eikeland

Jo Roald Eikeland

Av
Artikkelen er over 4 år gammel

Det etterlyses engasjement fra de unge om Grandkvartalet. OK, jeg kan vel knapt kalles ungdom lenger, og jeg har ikke bodd i Larvik på 15 år. Men la meg likevel gjøre et forsøk.

DEL

KommentarTegningene av Grandkvartalet utløser ikke engasjement fra ungdommen fordi prosjektet i sin helhet henvender seg til omverdenen som potensielle kunder – enten som boligkjøpere eller som leietakere. Unge flytter ikke til Larvik for å bo i leilighet, de flytter for å ha enebolig, stakittgjerde og jobb i nabobyen.

Slike tilflyttere er gode skattebetalere, men dårlige byborgere. De lever livet hjemme i sofaen foran Netflix, og handler spesialvarer på nettet. For å lokke dem ut trengs ikke flere markedsdager, kjedebutikker eller Starbucks. De vil ha autensitet. De vil ha steder å nyte tilværelsen, sammen med kjente og ukjente. Så spørsmålet er: kan Grandkvartalet levere dette?

Dette er det en mann på 34 ser: Et område som i årevis har ligget brakk i Larvik sentrum er planlagt utbygget med enda høyere og minst like lite gjestmilde konstruksjoner. Illustrasjonene viser strukturer som er egnet til å gjøre Larvik til enda mindre av den lavbebygde småbyen den var, og enda mer til en soveby av overdimensjonerte bomaskiner for pensjonister som ønsker nærhet til byen og heis fra parkeringskjelleren. Det er nok å ta seg en tur i Olavs gate eller rundt Prinsekvartalet for å bli motløs ved tanken på at enda en slik gigantutbygging nå står på trappene.

Hva vil de gjøre? Hva vil utbyggerne gjøre etter at leilighetene er solgt og utleiekontraktene signert? Hva vil de gjøre annerledes enn andre for å sikre at illustrasjonene med smilende silhuetter faktisk materialiserer seg en helt vanlig torsdag ettermiddag i februar? spør Jo Roald Eikeland. Illustrasjon: Dark Arkitekter

Hva vil de gjøre? Hva vil utbyggerne gjøre etter at leilighetene er solgt og utleiekontraktene signert? Hva vil de gjøre annerledes enn andre for å sikre at illustrasjonene med smilende silhuetter faktisk materialiserer seg en helt vanlig torsdag ettermiddag i februar? spør Jo Roald Eikeland. Illustrasjon: Dark Arkitekter

Spesielt på mørke vinterdager, når den oransje vedlikeholdsfrie trekledningen og de gule teglsteinene skriker mot deg på Lilletorget – og du som fotgjenger i Nansetgata innser at det ikke finnes en servicefunksjon på bakkeplan på flere kvartaler. De nye bo- og handlemaskinene har bare innganger for biler, og pliktskyldigst noen tomme utstillingsvinduer. Småbutikkene i kvartalene rundt har blitt nedlagt etter at kjøpesentre og kjedebutikker tømte nabolaget for mennesker og særpreg.

Så vidt jeg kan se, tar Grandkvartalet ikke mål av seg til å ta vare på en eneste av bygningene som i dag står på tomten. Akkurat som den gamle brannstasjonen ved Bøkkefjellet ble revet ned for å gi plass til nok et sjelløst leilighetsbygg, på en av byens fineste tomter, planlegges det bygninger med kontorbyggutseende og kostnadseffektive, vedlikeholdsfrie materialer. Er dette virkelig den eneste måten å drive eiendomsutvikling på i 2016?

Men dette handler ikke først og fremst om estetikk eller historisme. Den handler om de tomme utstillingsvinduene. Og om dette sier prosjektet og debatten lite.

Grandkvartalet legger opp til en åpen ferdselsåre fylt med publikumsrettet virksomhet, mathall og serveringssteder – og nettopp her viser utbyggerne at de er bevisste at å selge leiligheter med høy fortjeneste midt i sentrum av en av landets største småbyer, faktisk innebærer et samfunnsansvar. Et samfunnsansvar som handler om å ta en aktiv rolle for å bygge en bydel med liv og aktivitet året rundt. Det er på dette grunnlaget prosjektet må evalueres, ikke på hvor skyggen kan tenkes å falle en tidlig vintermorgen. Hva vil utbyggerne gjøre etter at leilighetene er solgt og utleiekontraktene signert? Hva vil de gjøre annerledes enn andre for å sikre at illustrasjonene med smilende silhuetter faktisk materialiserer seg en helt vanlig torsdag ettermiddag i februar?

Om Grandkvartalet klarer å bli den motoren og det bindeleddet mellom byen og fjorden som Larvik fortjener, kan dette være starten på noe stort. Hvis ikke, blir det brått enda en parentes i en by som er i ferd med å miste sitt særpreg. Da blir det ekstra kjipt å leve i skyggen av en gjeng innflyttere.

Skriv ditt leserbrev her «

DELTA I DEBATTEN! Vi oppfordrer leserne til å bidra med sine meninger, både på nett og i papir

Artikkeltags