Bestefar holdt familien samlet. Dette har jeg skjønt mer av i voksen alder, og jeg savner han stadig oftere

Foto:

I julen tenkte jeg mye på bestefar.

DEL

MeningerDet er gått mange år siden han døde. Jeg savner han fortsatt like mye. Han lærte meg å slåtte gress om sommeren.

I mitt og bestefars sommer-rike hadde vi egen brønn. Vi hadde en slipestein som jeg sveivet på når vi slipte ljåen sammen. Ripsbusker og rabarbra bak vedskjulet hadde vi også.

Jeg husker godt at jeg likte å lukte inni stråhatten hans etter slåttonna. Den luktet stramt av bestefar.

Bestefar hadde sterke øyne. Han pratet ikke så mye. Men han sa myndig ifra når det var noe han ikke kunne tolerere i familien. Han ga klar beskjed. Ansikt til ansikt om han mente noen burde ta seg selv i nakken.

Men om noen «utenfra» klaget på samme vedkommende i familien, så forsvarte bestefar vedkommende med nebb og klør. Bestefar holdt familien samlet. Dette har jeg skjønt mer av i voksen alder, og jeg savner han stadig oftere.

Jeg har fortsatt et svart-hvitt-fotografi av bestefar. Fra krigens dager. Min sønn er blitt veldig fascinert av dette bildet. Han ser, vil jeg gjerne tro, de samme sterke øynene som en gang ga meg trygghet, i min barndom.

Den eneste gangen jeg kan huske bestefar ble sinna på meg, var en gang jeg hadde ligget på armen hans. Han purka og sov. Jeg hadde en tyggegummi, tom for smak, som jeg hadde et behov for å plassere ett eller annet sted. Den plantet jeg like godt i armhulen hans mens han lå der å snorket.

Den dag i dag kan jeg se for meg hvordan min bestefar, med begge armene hevet som en skarv, satt på kjøkkenet samtidig som han bannet og svor, og mens bestemor fortvilet prøvde å klippe svineriet løs.

Bestefar ble dekorert med en masse medaljer etter krigen. Medaljer han gjemte i en skoeske, og som dukket opp etter hans død. Han snakket aldri om krigen. Ikke med noen. Bestefar var av en generasjon der man ikke viste følelser. Langt mindre snakket om dem.

Å tilbringe ungdommen som en levende blink på havet i fem år hadde nok, kan jeg bare ane, tæret på og gjort sitt med bestefar. Kun én gang så jeg bestefar gråte. Det var siste gang vi møttes før han døde.

Bestefar er min helt.

Jeg er en uhelbredelig romantiker som elsker julen, melankolien og den fredelige ettertanken. Jeg benytter også anledningen til å ønske alle leserne et godt nytt år. Ta godt vare på hverandre!

Jeg håper min sønn ser de samme sterke øynene som ga meg trygghet i min barndom.

Skriv ditt leserbrev her «

DELTA I DEBATTEN! Vi oppfordrer leserne til å bidra med sine meninger, både på nett og i papir

Artikkeltags