Tre monumenter – ett landemerke

Av
Artikkelen er over 1 år gammel
DEL

MeningerDet er vel å ta litt hardt i å si at folk valfarter til Nesjar-monumentet ytterst på brygga i Helgeroa, men at mange stopper opp og beundrer Martin Kuhns mesterverk, er sikkert.

Sjøl gjorde jeg det på en rusletur i Havna og Helgeroa tidligere denne uka. Sola var i ferd med å senke seg ned bak telemarkslandet et sted, og filtrert av et luftig skylag sendte den ut varmt kveldslys som gjorde stedet magisk. Vår Herre er i sannhet den beste av alle lysmestere.

For ikke bare er monumentet flott i seg selv. Det har en plassering som er passende rent geografisk og i forhold til hva det markerer, slaget på Nesjar 25. mars 1016. I tillegg med en omgivelse som året rundt løfter det fram. Ikke alle kvelder er like spektakulære som den jeg opplevde, men nettopp det skiftende været ute i fjorden gjør at opplevelsen er unik.

Særlig har jeg stor sans for de slipte flatene i larvikittsøylene som, når du sakte vandrer rundt på plassen, gir magiske refleksjoner av solas siste stråler for dagen. I det hele tatt viser det hvor flott larvikitt, vår egen stein, egner seg i monumenter.  

Det er bare å dele ut raus ros i mengder til alle som sto bak realiseringen. Nesjarmonumentet er blitt et landemerke.

Jeg har ikke hørt annet en flotte ord om den nye attraksjonen i Helgeroa. Det har vært med på å heve både stedets attraktivitet, og minne oss på vår viktige lokale historie.

I stor kontrast til hva som skjedde i 2011. Med mange gode intensjoner, og som en viktig markering av både menneske og tilhørighet, ble to monumenter til minne om Thor Heyerdahl avduket en regnfull dag i oktober.

Reaksjonene har vært mange, både rundt Ra-baugen på Revet og i særdeleshet Kon Tiki-flåten i veikrysset på Bommestad. Eller «Outlines 1 og 2» som er navnet kunstner Tor Lindrupsen fra Fredrikstad ga sine verk.

Langt fra alle er imponert av selve skulpturene, men aller mest har det i alle disse årene vært diskusjon rundt nettopp plasseringen.

Til tross for at det unektelig kan virke puslete, har jeg på mange måter sans for Ra-baugen ytterst på Revstien. Ofte ristes det på hodet av hvor liten den er i forhold til kranene på havna. Jeg synes faktisk den gir en litt spennende kontrast. Og tar du turen ut på stien når kvelden senker seg, er det et fint syn med byen som bakteppe.

Bommestad-monumentet er noe helt annet. Det oppleves alltid i travel forbifart, har minimal funksjon som veiviser, og nå som den verste irritasjonen er over, blir det bare glemt.

Dagen etter den nærmest sakrale opplevelsen i Helgeroa kjørte jeg opp til Bommestad, parkerte borte ved Gjermundsen Auto og skrittet, sikkert ikke helt etter boka, over våte gressbakker, autovern og E18, for å få nærkontakt. Og med trailere fra Toten og Tyskland, busser og biler fra nær og fjern, en ulende ambulanse og skiftende skydekke som bakteppe, SÅ jeg for første gang monumentet.

Jeg er ingenlunde en kunstekspert, bare en av mange synsere som synes offentlige skulpturer er viktig og vakkert.

Like fullt, det er ikke for seint å innse at Bommestad var bom med stor B. Flytt det til en plass der det kan oppleves på nært hold. Og med omgivelser som er en eventyrer og æresborger verdig.

Artikkeltags