Hvem tar føringen?

SENTRALE LARVIK-POLITIKERE: Fra venstre: Erik A. Sørensen, Per Manvik, Bjarne Steen og Rune Høiseth.

SENTRALE LARVIK-POLITIKERE: Fra venstre: Erik A. Sørensen, Per Manvik, Bjarne Steen og Rune Høiseth. Foto:

Artikkelen er over 2 år gammel

Med halvannet år igjen til neste kommunevalg kan vi allerede nå slå fast at det vil bli et særdeles spennende valg.

DEL

MeningerDette er et debattinnlegg. Innlegget gir uttrykk for skribentens holdninger.Ikke bare fordi ØPs helt ferske og første meningsmåling inn mot valget forteller om store bevegelser i Larvik-politikken, men også fordi det er mange spørsmål rundt lederposisjonene i mange partier.

For Arbeiderpartiet har det vært en tung uke. Et sviende nederlag i Sika-saken i kommunestyret onsdag ble toppet med en historisk dårlig meningsmåling i ØP. Og selv om det at vi har gått fra to til én kommune gjør det litt utfordrende å sammenligne med forrige kommunevalg, står tallene skrevet med knall rød farge; Ap går ned 12,5 prosentpoeng og rystes i grunnvollene.

Nå kan noe forklares med en trend på landsplan. Jonas Gahr Støre sliter med å få tak på velgerne, Giske-saken har slått negativt ut, og vi så også et ras for Ap i en meningsmåling i Bergen denne uka. Men det forklarer langt fra alt. For det er ingen tvil om at byens største parti gjennom generasjoner har vært inne i en turbulent periode i Larvik.

Det har vært liten utskiftning i den reelle maktkonsentrasjonen i Larvik Arbeiderparti de siste periodene. Rune Høiseth er inne i sin andre periode som ordfører, men det er ingen tvil om at det i partiet stilles spørsmål om han er den rette til å være ordførerkandidat framover.

Han har en krevende jobb med å lede en flertallskoalisjon med fem partier, og selv med flere episoder har han klart det på en måte som det står respekt av. For i stil og væremåte er han kanskje den minst konfliktsøkende ordfører Larvik noen gang har hatt. Rune Høiseth er blid, omgjengelig, stiller opp på det aller meste, og ingen kan være i tvil om at han vil vel. Han er en likandes kar. Nettopp det er også hans svakhet. For viljen til å gjøre godt for alle kan også oppfattes som et innslag av veikhet.

Og da han virkelig markerte seg som person og politiker, ved å stemme for Grandkvartalets planer og høyder, stikk mot partiets vedtatte standpunkt, mistet han for evig og alltid flere støttespillere i sitt eget parti. Det kommer neppe til å glemmes når nominasjonsprosessen snart starter.

Nå vites det ikke om Høiseth selv ønsker å fortsette, men om så er tilfelle, vil det lanseres andre kandidater. Det viskes om Sonja Mandt, og vi vet at andre mener at yngre krefter bør slippes til – også i sentrale posisjoner. Så gjenstår det eventuelt å se om Mandt – som i tiden på Stortinget markerte seg lite – er rette person til å få sving på sakene. Men hvem fra den yngre garde som skal utfordre Høiseth, er heller ikke opplagt.

Høyre er på ØPs måling kommunens største parti med 25,9 prosent, noe partiet tidligere kun har vært ved valget i 2007, da de med knapp margin «slo» Ap og Frp i tidenes jevneste valg. Og etter turbulente år siden Øyvind Riise Jenssen ble kastet og kuppet bort før 2011-valget, har partiet i inneværende periode framstått mer samlet enn på lenge.

Men om det fortsatt blir Bjarne Steen som skal lede an, eller om også Høyre leter etter en ny toppkandidat, er ikke klart. Vi er i hvert fall overbevist om at det også i Høyre vil lanseres andre mulige toppkandidater den kommende tiden.

For nettopp hvem som er ordførerkandidat, er svært viktig for de tre største partiene. Lokalvalg har alltid vært og vil alltid være sterkt preget av hvem som står på listene, og aller mest om personen på topp.

Det mest stabile partiet de siste periodene må sies å være Frp. Det viser da også målingen, der Frp med sine 21,7 prosent øker i forhold til 2015-valget.

Og selv om Gina M. Johnsen var ordførerkandidat, er det ingen tvil om hvem som er «sjefen». Per Manvik er fortsatt larvikpolitikkens sterkeste mann. Uansett parti. Hans dominans er ikke bare stor i egne rekker. Det er knapt et møte hvor han er til stede, der han ikke dominerer. Og selv om det mumles og brummes også innad i partiet, og at han av mange utenfor partiet blir utpekt som en av de viktigste faktorene når det diskuteres tone og fremferd i politiske møter, så er det like klart at han har en stabil og stor tilhengerskare.

Men ordførerkandidat har han aldri vært. Tidligere var det Knut Anvik som tok den jobben, før Gina M. Johnsen overtok ved forrige valg.

Og nettopp det at Manvik er så sterk, uten at han er toppkandidaten, er en utfordring for Frp. Det skal styrke til å være en markert leder ved siden av Per Manvik. Blant jokerne finnes selvfølgelig Anders Anundsen, bosatt i Larvik, og som etter avgangen som justisminister ikke lenger er en profilert rikspolitiker.

Blant de øvrige etablerte partiene er det mindre endringer, men vi merker oss at Sp har betydelig framgang og går forbi KrF, mens en av siste valgs vinnere, MDG, nå er tilbake der de var som kommunens minste parti. I Venstre er det ingen lysning å se i denne målingen, men når det gjelder personer har Hallstein Bast fått en sterk kvinne inn i kommunestyret i Magdalena Lindtvedt. Aner vi en kamp om lederposisjonen her?

Og så er det all grunn til å merke seg inntoget til BedreLarvik. Tidligere i vinter «konverterte» Lardal Tverrpolitiske Liste til det ambisiøse navnet BedreLarvik, og favnet om hele kommunen, og på kort tid har det markert seg sterkt. Og mer enn noe annet parti er BedreLarvik dominert av én person. Erik A. Sørensen er kommet som en veltalende og vel forberedt mann inn i det politiske liv i nye Larvik kommune. Han har tonet ned protestprofilen han kom med fra Lardal og striden om kommunesammenslåing, og han trives helt tydelig som fisken i det større vannet. Det er så langt vrient å plassere ham i det politiske landskapet ut fra de opptrukne skillelinjene, men det kan synes som nettopp det er en del av hans og partiets taktikk. Som et klart alternativ til de etablerte partiene. Litt på samme måte som Larvikslista gjorde suksess med da de kom inn med 20,3 prosent ved valget i 2003.

Vi skal på ingen måte trekke Sørensens politiske oppriktighet i tvil, ei heller om hans engasjementet er ektefølt og stort. Det er åpenbart tilfelle. Og om hans klare «folkelige» engasjement i Sika-saken ikke er et bevisst agn i det store stemmefisket som nå er i gang, så er det liten tvil om at det har hatt den effekten.

Det skal i det hele tatt bli svært spennende å følge BedreLarvik. Skal framgangen fortsette for det nye partiet, tror vi Sørensen er avhengig av å finne flere sterke kandidater som kan fronte partiet sammen med ham. Men klarer han det, samtidig som han finner de rette kampsakene, ja da er det ingen tvil om at partiet kan bli en skikkelig valg-joker.

Og nå er partiene i gang med å forberede nominasjonsprosessene.

Vi i Østlands-Posten vil følge dem tett. Og vi gleder oss til fortsettelsen.

Artikkeltags

Kommentarer til denne saken