Et trist møte med hverdagsrasismen

Tone M. Anderssen
Daglig leder, Frivilligsentralen & Tanum Gjenbruk

Tone M. Anderssen Daglig leder, Frivilligsentralen & Tanum Gjenbruk Foto:

Av
Artikkelen er over 4 år gammel
DEL

MeningerTanum Gjenbruk er et viktig og godt prosjekt for Frivilligsentralen. Disse to årene siden vi startet opp har vi hatt mange frivillige med, totalt kanskje 60-70 innom i kortere og lengre perioder. Oppgavene er mange: kjøre og hente møbler og innbo folk i hele kommunen vil gi oss, rydde og organisere, reparere, stå i kassa, prate med kunder, steke vafler, støvsuge og vaske. Og vi har det moro – en gjeng veldig forskjellige mennesker: pensjonister, uføre, deltidsarbeidende, nyankomne flyktninger, asylsøkere, yngre og eldre. Integrering er en viktig målsetning; her er alle velkomne og alle bidrar med det de kan og vil.

I dag, lørdag 22. august, var vi ikke mange på «jobb» på Tanum. Det er fortsatt litt feriestemning blant de frivillige og jeg presser ingen til å komme i gang før de selv ønsker det. (Vi har heldigvis ingen pressmidler heller! Vi er bare glade for alle som dukker opp.) I den stekende varmen valgte vi å stenge kl. 13 i stedet for kl. 14.

En av våre frivillige i dag var en av Larviks asylsøkere (la meg kalle ham «Ali» her). Han har det siste halvåret, mens han venter på å få beskjed om bosetningssted, vært en fantastisk pålitelig frivillig på Tanum 3 dager i uken, tirsdag, onsdag og lørdag. Han og familien har i fem år vært plassert litt rundt i landet, han har aldri fått lært seg eller snakket mye norsk, og nå er han veldig, veldig fornøyd med å møte nordmenn, komme seg ut i aktivitet, snakke norsk og bidra i samfunnet. Ali vet at overskuddet fra Tanum går til sosiale prosjekter i Larvik, for eksempel til fondet vårt for barn som ikke har råd til å delta i fritidsaktiviteter.  

På tampen, mens vi holder på å stenge, kommer en voksen mann inn. Ali forteller ham at vi dessverre har stengt nå. Mannen kommer da bort til meg og spør om vi har «nye regler her nå». Hvordan det? – spør jeg. Han svarer: «Jeg trodde dere ville tjene penger, jeg kommer for å kjøpe en sofa, og så kommer det en jævla svarting og forteller meg at dere har stengt!»

Jeg håpet Ali ikke hørte ham eller forsto ham. Mannen forsvant ut i bilen mens jeg forsøkte å formidle at uttrykket jævla svarting er uakseptabelt hos oss.

Men hvis du ikke hørte meg vil jeg gjerne få si det her: Ali (og selvfølgelig alle frivillige) fortjener en klapp på skulderen, et smil og takk for at han gjør en samfunnsinnsats som ingen pålegger ham å gjøre.

Du må gjerne være skuffet og sint over stengt dør på Tanum, men Ali, som lever i uvisshet om hvor han skal få bo, som venter på at barna skal kunne komme seg inn i et skolemiljø de faktisk skal være en stund, bli norske, og som ønsker seg en jobb og en trygg tilværelse, skal ikke omtales sånn hos oss.

Vi trenger Ali. For tiden er han en av våre kjære tre sjåfører, og vi får ikke hentet sofaer hos folk hvis ikke han stiller opp.  Du bør egentlig melde deg som Innflytterguide hos oss for å bli kjent med en flyktning og høre hvorfor han har valgt å forlate hjemlandet sitt og forsøke å leve her med kona og barna.

Du bør vise ham rundt i Larvik, ta en tur på butikken, i Bøkeskogen eller i Bølgen og la ham se hvor og hvordan vi møtes, hvordan vi tenker. Kanskje få høre hvordan han tenker. Holdningene dine hadde muligens fått seg en knekk – det vil si: det er jeg ganske sikker på at de hadde. Ulike meninger om norsk flyktningpolitikk er det lov å ha.

Men ikke kom til oss i Frivilligsentralen og kall våre frivillige for jævla svartinger. Det finner vi oss ikke i.

Artikkeltags